Det er bare bjørka

Det er bare bjørka
som viftar med grøne blad,
det er bare bøketrea.
Det er bare vipene,
bare måkane og rødstrupene
som syng utan atterhald.

Som ein sitronsommarfugl
skal eg la forvandlinga koma
før eg sprengjer meg veg
gjennom kokongen,
ristar dei fuktige vengene
og let det stå til.

Så strekkjer eg vengene mine
legg alt eg ikkje treng
igjen på bakken
flyg med lette venger
mot lyset
og speglar meg i det heilage.

For dagane er lette,
lette somfjører og timian.
Snart skal fullmånen stiga
kvit og lysande over vatnet.

Med føter lettare enn kattelabbar
med fløyter og sår jubel
mot alt som koma skal.

Det er i desse dagane
kjempekonvallen
melankolsk bøyer armane
mot skogsstien
let hendene vera fulle,
tunge av venting,
og mørke av aksept
for det som koma skal.

Nølande går me
einannan i møte
med livet i hendene,
med tankane som strålekrans
rundt ansikta våre.

Heidi